Rittet varte fra søndag 25/7 t.o.m. lørdag 31/7, med
onsdag som hviledag. Dagsetappene varierte fra 100 til 150 km, totalt 716
km. Det som imidlertid gjør rittet spesielt, er stigningene: Alle
dager, unntatt den siste, gikk turen over ett eller flere fjellpass. Høyeste
punkt var 2320 m.o.h., stigning opptil 18%, totalt 10960 m !
Årets utgave av rittet var det 23. i rekken og ca. 450 ryttere stilte til start. Til tross for nydelig vær (ca. 30 grader og knallblå himmel), nøye sjekket sykkel/utstyr og ca. 500 mil på "baken", var jeg nok litt usikker på hva jeg egentlig hadde begitt meg ut på. Eventuell nervøsitet gikk imidlertid raskt over etter at jeg fikk plassert meg sammen med de 13 andre nordmennene, blant dem den ikke helt ukjente syklisten/kremmeren Stig Lundsør. Noen ord med ham og noen av de andre norske 3. gangs "veteraner" og jeg skjønte at dette kom til å bli en flott sykkelopplevelse.
Opplegget var stort sett som følger: Start grytidlig hver morgen i sentrum av Bolzano, unntatt torsdag da vi syklet en snartur inn i Østerrike. Deretter en rolig "transportetappe" med masterbil + masse politi/vakter som med stor autoritet holdt biler, entusiastiske tilskuere m.m. på behørig avstand fra feltet. Dette foregikk i en time tid inntil vi kom til starten på en stigning som førte opp til et eller annet fjellpass. Her var det lagt inn en tempoetappe (elektronisk tidtaking, på samme måten som i Birkebeineren) med mål på toppen. Etappene varierte i tid fra ca 30 min til 90 min for de raskeste. På toppen måtte alle vente på de siste før man fikk lov å sykle videre. En meget velutstyrt matstasjon gjorde at det ikke var noe problem å fordrive ventetiden. Når hele feltet var samlet og alle hadde fått fylt opp både mage og sykkelflasker/lommer, bar det avgårde igjen.. Fremdeles i et forholdsvis samlet felt med masterbil foran og oppsamler/service biler bak siste rytter. Dette opplegget er nok et lurt trekk av arrangøren, ikke bare minimaliseres på denne måten trafikkproblemene, men sørger også for at det blir mindre villmannskjøring i de meget bratte og svingete utforkjøringene. Resultatet av dette var få eller ingen ulykker/utforkjøringer, kun enkelte punkteringer pga. mye bremsing og derav opphetete felger/slanger. På veien "hjem" var det gjerne ett eller flere obligatoriske stopp på mat/drikkestasjon, inntil vi var vel tilbake i sentrum av Bolzano i 16-17 tiden.
I tillegg til denne for oss nordmenn noe uvante måten å sykle turritt på, er det først og fremst naturopplevelsene som gjør dette rittet til noe helt spesielt. Riktignok er det mye fjell og natur å se i både "Telemark Tours" og "Jotunheimen Rundt", men dolomittene overgår etter min mening det meste på dette området (selv om det må innrømmes Sognefjorden mangler). Vær og temperatur er kanskje en medvirkende årsak til at jeg opplevde det slik, vi ble etterhvert bortskjemt med strålende sol og temperaturer på godt over 20 grader, selv i flere tusen meters høyde. Hvis jeg skal trekke fram en av etappene, var kanskje den 3. den mest imponerende med bl.a. passering av de tre fjellpassene Groednerjoch (2121m), Pordoijoch(2239m) og Sellajoch(2213m), alle kjente steder for de som følger "Italia Rundt" på TV.
Som tidligere nevnt hadde matstasjonene et rikholdig utvalg av både mat og drikke. All sykkelservice (egen servicebil) var gratis, man betalte bare et nærmest symbolsk beløp for evt. deler som måtte skiftes. Sammen med startnummeret, fikk alle utdelt en flott sykkelbukse m/seler, detaljerte kart (ett for hver dag) med bl.a. løypeprofil m.m. Etter premieutdelingen siste dag var det bankett for alle deltakere med venner/familie: Full middag, dans med eget orkester, og for de fleste (kanskje spesielt nordmenn), mer enn nok italiensk drikke. Alt dette tatt i betraktning, må startkontigenten på ca. 1200 N.kr. anses som meget rimelig. I hvert fall sammenlignet med hjemlige ritt som f.eks. "Den lille Styrkeprøven" der man må betale opptil 900 kr. for en kjedelig ettermiddagstur fra Lillehammer til Oslo...
Personlig synes jeg at kombinasjonen turritt med en innlagt tempoetappe er veldig god. Her hjemme er vi vant med enten tidtaking fra start til mål eller ingen tidtaking i det hele tatt. Førstnevnte passer kanskje først og fremst for aktive mosjonister som liker å måle krefter med andre, men fremmer i liten grad det sosiale. Snarere tvert imot vil kanskje enkelte hevde etter å ha syklet f.eks. vårt eget "Vestfold Rundt" noen ganger. På den annen side synes mange at deltakelse i "rene" turritt som f.eks. "Telemark Tours" ikke tilfredsstiller ønsket om å bevise for seg selv og andre at for eksempel treningen har vært vellykket. Måten "Giro delle Dolomiti" arrangeres på gir etter min mening full uttelling for de fleste typer syklister, uansett form og ambisjonsnivå. Kanskje noe å tenke på for norske arrangører av turritt ?
Når det gjelder det rent sporstlige, er det premiering både for lag og individuell innsats. I lagkonkurransen er det om å gjøre å tilbakelegge flest mulig km (les: ha flest mulig deltakere som fullfører hver etappe). I tillegg gis "bonus km" i forhold til gjennomsnittlig avstand fra hjemstedet til Bolzano. Vi nordmenn valgte å se litt stort på det ved at alle deltok på laget "Team Hank Sport", enten vi kom fra Trondheim, Møre, Oslo, Tønsberg eller Horten. Dermed kapret vi til slutt en 3. plass med dertil hørende kjempepokal (se bilde). Individuelt var det premiering i hver aldersklasse. Beste plassering av de norske fikk Asbjørn Næss med en 2.plass i klasse M6(55-59 år). Selv ble jeg nr. 7 (av 50) i klasse M3(40-44år). I all beskjedenhet kan det nevnes at undertegnede hadde beste tid sammenlagt (5.49.18) av de norske deltakerene.
Flere opplysninger (+ mange bilder) finnes i ”Offroad” nr. 8/1998, nr.
9/1999 og i "Ciclo Turismo" nr. 9/1999.
Olav Langeland